Søndag igjen!

I dag var dagen for å sette opp trampolina igjen. Farfar kom som prosjektleder og han hadde mange flotte hjelpere. Jorunn, onkel Kim, tante Marit, Pål og gutta. De holdt seg nesten innen tidsramma på 37 minutter, så dette går nok glattere og glattere for hvert år!

Tidligere på dagen hadde gutta vært på lekeland, mens mammaen og Thelma var hjemme. Mammaen prøvde å slappe av litt etter gårsdagens utskeielser, men har vært våken siden halv åtte and still going strong. Tenker det blir godt å treffe puta om ca. 22 minutter. Sånn by the way, Thelma hadde oppført seg eksemplarisk mot pappaen sin i går, og bare våkna en gang og spist, før hun sto opp halv åtte. Flott for alle parter:-D

Alt i alt ei flott helg med en litt lei avslutning. Når trampolina var oppsatt, fikk Teodor føling og Tobias 39.8 i feber. Vi står også uten de kontinuerlige blodsukkermålerne - og det er uvant! Selv om den har gjort siden feil, har den alltid gitt oss en pekepinn på hvor gutta har vært på vei (opp eller ned). Nå føler vi vel litt at vi mister kontrollen litt igjen, og det er merkelig - for det var jo sånn vi hadde det for bare litt over en måned siden:-/ Rart hvor fort man blir avhengig av ting... Men, dette skal gå det også:-) Så får vi håpe at vi får noe som det ikke er så mye surr med snart.

Det som har vært med den kontinuerlige blodsukkermåleren, er at vi har hatt en ekstra trygghet. Vi har kunnet passe på blodsukkeret på en helt annen måte. Vi har selvfølgelig ikke stolt blindt på denne, og målt blodsukkeret noen ganger i løpet av dagen og natta, men ikke i like stor grad. Også føler vi vel at vi har unngått de helt høye målingene mer med den. Den gjorde en ekstremt stor feil én gang, og det var litt skremmende. Det var på natta; apparatet viste 10, Pål målte i fingeren - 1.8. Det er farlig. Derfor er det viktig å tenke logisk, hvertfall på nattestid, for da kan man ikke registrere form og oppførsel. Nå ser vi jo tvert på dagtid når de er lave, og merker det ekstremt godt på humøret om de er høye. De har også kommet å fortalt oss at de har lavt blodsukkeret, eller at de er slitne, eller at de må spise e.l., og det er godt at de begynner å lære å kjenne kroppen sin så godt, pluss at de kan uttrykke det til oss når det er noe! Tilbake til måleren, tross feil og mangler er det definitivt verdt å ha, så vi krysser fingrene for at vi får noe nytt eller at det blir fikset på det vi har, sånn at dette ordner seg:-)

Ps: Legg merke til de påskegule Crocsa mine. Nei, jeg har ikke kjøpt de selv. Det var bygaven fra Pål en gang han var på guttetur i PRaha for mange år siden. Er han ikke flink til å velge ting som er AKKURAT meg?;-D Ho-ho, neida. Jeg har faktisk brukt dem mye, så jeg klager ikke:-D