Ny racerbilseng,sykdom og diabetes

Endelig fikk vi satt opp den nye racerbilsenga. Den er ikke ferdig enda, dekkene mangler, felgene og noe annet småtteri, men etter tre timer med svette og mange gloser, bestemte vi oss for å fortsette i morgen. Ellers hadde det vel endt med utflytting;-D Det er jo ikke til å stikke under en stol at Pål er ekstremt lite handy av seg (til å ha en bror og far som er snekker). Bruksanvisningene blir rett og slett ikke logisk for han. Han stilte med godt mot, men trakk seg lenger og lenger vekk når han så omfanget av prosjektet. Til slutt sto jeg igjen alene! Men for all del, senga er hvertfall på plass. Og når dekkene er på og det andre småtteri, så har vi jo bare ei seng igjen... haha. Nei, vi får be til farfar eller onkel Kim. Tror det blir lenge til jeg finner energi til å starte på å skru ei ny seng.

Ellers har "febersjuka" sniki seg inn i hus, igjen. Teodor har i skrivende stund rundt 40 i feber. For en time siden hadde han 40,3. Det syns jeg begynner å bli nok. Håper denne sjauen går fort over, sjuke unger er lite gøy! Jeg får så vondt av dem..

Diabetesen har vært et kapittel for seg selv i det siste... Blææææ. Har skjedd mye uforklarlig. Det er et forferdelig ansvar som henger over en hele tida. F.eks. for et par dager siden, skulle jeg bare ta med gutta på senteret for å kjøpe bøtter og spader. Da piper det selvsagt fra lomma; "lågt!". Joda, det er ikke sånn stress lenger, når de er på ca. 4. Men hvis de synker fort, synker humøret fort også, og man vil jo helst ikke at alt skal skjære seg når man er på et kjøpesenter.

Det er hvertfall utrolig vanskelig å ha så små unger med diabetes. De kjenner mer og mer på det, at de blir veldig dårlige når de har høyt blodsukker - noe som vi har hatt en del av de siste dagene. Om det er fordi de begynner å bli syke, eller om det er fordi de trenger mer insulin... det er ikke godt å si. Man får prøve å tolke mønsteret etterhvert. Vi trodde først at det var noe feil med nålene vi hadde fått, og dreiv å skjøt på pumpa nesten hver dag ei lita stund her. OG DET ER IKKE GØY. De gråter og gråter, for det gjør utrolig vondt for dem. Sensoren på armen er de også veldig redde for. De vrir seg i smerte til tider, og jeg føler at jeg har lyst å begynne å gråte selv. Det som er kjipt med diabetesen, er at du kan føle at du har kontroll et øyeblikk, men på et knips - så er kontrollen borte. Plutselig får du høye målinger som du ikke skjønner, der du setter og setter insulin uten at de synker. Så plutselig kicker insulinen inn og de dropper på noen minutter, MYE. Da er det hurtigsukker igjen, og da er det selvsagt vanskelig å hindre at de stiger mye igjen. Hvor mye skal man da sette?

Nei, det er ikke noe gøy. Vi har levd med sykdommen i snart et år. Klart det går mer i vaner, og det blir rutine og vi kan mye. Men man klarer nok aldri å bli klok på diabetesen, uansett hvor mye man prøver. Og det er litt irriterende.. 24 timers jobb! Så vi blir litt slitne. Derfor sier jeg god natt, for nå tror jeg at det begynner å bli stille på hele gjengen her. Må skyte på ny nål på Tobias først, og håpe at han ikke blir så veldig lei seg.

God natt, og sov godt!