Diabetes

Vet ikke om folk helt skjønner hvor alvorlig diabetes er, kan virke på noen som de tror at det går over, eller at det er enkelt å få kontroll over sykdommen.

For det første er diabetes type 1 kronisk, det betyr altså at de må ha sykdommen for resten av livet. For det andre, hvis gutta ikke får insulin så dør de, og er ikke det alvorlig, så vet ikke jeg. For det tredje, så er det slettes ikke enkelt å få kontroll på toåringer med diabetes, ting må prøves ut om og om igjen. Grunnen er enkel, toåringer spiser forskjellig fra gang til gang, de spiser også forskjellige mengder. De har også forskjellig aktivitetsnivå fra dag til dag og forskjellig humør. Vi må hele tiden regne på hvor mye karbohydrater de spiser og prøve å regne ut en IK som det heter og dele på, for å finne ut riktige doser. Da må vi også tenke på hvordan aktivitetsnivået har vært eller eventuelt kommer til å være. Noen ganger treffer vi, mange ganger bommer vi. I går f.eks. ga vi litt for høye doser, så de falt ned til 5-6 en og en halv time etter måltid. Det høres egentlig perfekt ut, men det som er problemet da, er at de fortsetter å falle, så da må vi få de til å spise med en gang. Vi er totalt avhengige av at de spiser, vi kan aldri godta at gutta legger seg uten å ha spist. De må spise tredje hver time, ellers får de føling, så enkelt er det. Gutta kan heller ikke ligge for høyt i blodsukkeret sitt, for det er skadelig over tid. Så det vi enkelt og greit jobber med nå, er å finne ut den rette IKen for gutta og finne ut hvordan de reagerer på forskjellige matretter, som havregrynsgrøt, pasta, annen middag osv.. Og for de som tror dette er enkelt, så må de gjerne ringe legen til gutta og høre hvordan dette er. De på sykehuset sier at det er helt utrolig at vi greier og holde de så stabile som vi gjør, for å holde et stabilt blodsukker på en toåring som har ulikt aktivitetsnivå, forskjellige matvaner og forskjellig humør hver dag - det er absolutt ikke enkelt. Og det har vi virkelig jobbet for, så vi ligger jammen ikke på latsida her i gården. Hver natt er vi våkne i flere timer, for å måle blodsukker, korrigere, eventuelt koble av pumpa om de er for lave, gi de saft om de er for lave osv.. De tisser seg også ofte ut når de har for høyt blodsukker.

Dette er ikke klaging eller sutring fra min side, men jeg syns det er dumt at folk har inntrykk av at dette er bare, bare. Dette er en fulltidsjobb akkurat nå, vi har to gutter med en kronisk og livsfarlig sykdom - sånn er det bare. Og ja, det kommer nok til å bli bedre etterhvert, men det kommer bestandig til å være mye ekstra, så lenge de er små.