torsdag 3. november 2011

Tidenes føling..

Æsj, vi hadde en ekkel episode i dag tidlig. Tobias hadde tidenes føling, den laveste målinga vi har hatt (på begge gutta). 1,2. Og da hadde han allerede drukket litt melk. Utrolig lenge siden Tobias har hatt sånn skikkelig føling, litt lavt blodsukker og føling er langt i fra det samme. Det merkes godt når de får skikkelig føling. De blir bleike, også kobler de helt ut. (Må bare understreke at disse følingene har vi svært sjelden, grunnen til at dere har hørt en del om de i det siste, er fordi ting har ikke vært ved det normale. Teodor opererte jo, så kom omgangssjuka. Så de har så å si ikke spist, og da er det vanskelig. Nå med omgangssjuka, var det et mareritt. Kroppen tar ikke til seg næring på samme måte, og da må man være forsiktig med insulin. Men det er jo heller ikke noe poeng i at de skal ligge å sveve for høyt. Så da kan det skje tabber, sånn som det gjorde i dag tidlig.) Merket likevel at Tobias blir annerledes enn Teodor når han får sånne følinger. Teodor klikka helt og bare spytta ut alt vi prøvde å gi han. Han slår og sparker og bare skriker. Tobias hylte og hylte, og kasta seg rundt i sofaen. Lukket øynene og ble rimelig borte, men han klarte å drikke og ble heller ikke aggressiv. Så på en måte var jeg mer rolig med Tobias, enn når Teodor hadde føling. Får når vi får i de sukker, så vet vi jo at det må snu på ett eller annet tidspunkt. Det er hakket verre, når de nekter å både drikke og spise.

Jeg syns det er helt forferdelig når sånne ting skjer. Jeg blir for det første utrolig redd. For det andre så er det sårt, fordi vi begge vet at det er vi som har gjort feil. Det er vi som har forårsaket følinga. Også begynner man å tenke tilbake... Da tenker man at SELVFØLGELIG burde man målt når han var på 16 når han våkna. Vi burde tenkt at det var lite logisk, men igjen så har det jo hendt både støtt og stadig at det har vært f.eks. noe galt med pumpa. Vi bruker jo også å måle når det er noe som ikke gir mening, men selvfølgelig ikke akkurat i dag... 1,2 - du store mi tid. Det håper jeg vi aldri, aldri, aldri får oppleve igjen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar