Oppdatering diabetes

Vel, mens jeg sitter her og venter på å "mata inn bg", eller putte inn blodsukkeret på sensoren, som vi ville sagt på norsk, så kan jeg jo oppdatere litt om diabetesen. Forklaring til hvorfor jeg må vente på det, er for når vi skyter på ny sensor, så tar det 2 timer før vi kan måle to blodsukker i fingeren og sette tallene inn på sensoren - så den har noe å gå ut i fra. Dette må vi forresten gjøre to ganger i døgnet ellers i uka også... Der peip det gitt... Be RIGHT BACK.

Der var det gjort, 14 og 13. På ett sekunds mellomrom, hehe. Litt høyt, tom for kveldsbs å være, men med litt insulin blir han fin:)

Ja, hva skal jeg si... Det går helt greit. Verken mer eller mindre. Gutta takler det utrolig bra. De hjelper som sagt til på natta, vet at vi må måle nå og da, begynner å skjønne at det ikke er noen vei utenom når vi skal skyte på pumpe eller sensor - og det går faktisk av og til greit også nå, dette varierer selvfølgelig veldig.. Ellers har jeg aldri hørt de spørre om å ta av seg pumpa, eller beltet. Det er på 24 timer i døgnet, og det aksepterer de. De kommer om morningen med pumpa i hånda (tar av beltet på natta), og de passer på den og vet at den er viktig. Ellers kjenner de jo som sagt på det når de blir lave (om de ikke er veldig lave, for da kobler de ut), da sier de at de er slitne. Da får de en kopp saft, også kommer de seg raskt i form igjen.

Vanskelig å regulere? Ja og nja. Guttas diabetes forandres av og til litt fra uke til uke, om ikke dag til dag. Det som funker en dag, trenger slettes ikke funke neste dag, selv om utgangsbs er det samme som dagen før og de spiser det samme. Sånn er det bare. F.eks. i forrige uke steg Tobias veldig midt på dagen og trengte mye mer insulin, denne uka gjør han ikke det. Her må jeg bare trekke fram Eivind igjen (assistent), som gjør en enormt god jobb. Selv om det er sånn at ting forandrer seg fra uke til uke, har han stålkontroll, og de ligger stort jevnt og fint i bs hver eneste dag. Vi er så utrolig takknemlig for den jobben han gjør, det gjør at vi kan slappe av når gutta er i bhg, for vi vet at de er i trygge hender.

Nettene har vært litt vanskelige i det siste. I natt var vi oppe 6 ganger. Oppe hver natt er vi uansett, men 6 ganger er av de mer sjeldne. Det vi vanligvis gjør er at jeg legger meg litt sent, sånn at jeg kan sjekke bs og bleier før jeg legger meg. Så står Pål opp ca kl 4, avhengig av hvordan de ligger an (om de har vært veldig høye, eller eventuelt lave), og da avhenger bs deres kl 4 hvordan resten av natta blir. Det er alltid et mål og få de så fine som mulige på morningen (med fine mener jeg selvfølgelig "normale"/"stabile"... kall det hva du vil). De våkner ca halv åtte hver morgen, da er det en time til de skal i bhg. Da bør de helst ikke være på 3-4 tallet, 5- tallet er også litt lavt, for de risikerer å falle fort når de ikke har noe å gå på. (Det hender seg støtt og stadig at de stiger også, av en eller annen uforklarlig grunn.) Det siste måltidet deres før de legger seg, er jo ca i 6, halv 7 tiden. 6-7 tallet er suverent, for da er det ganske sikkert at de holder til frokost. Hvis de er høyere, må man selvfølgelig sette insulin så de blir sultne til frokost (de er gjerne ikke sultne når de er høye), og da er det om å treffe dosen. Ikke sette for mye, sånn at de blir lave... Og ikke for lite, sånn at de fortsetter å stige. Saft på morningen er fy-fy... Da er det vanskelig å få kontroll igjen etterpå. "Sånn" sukker på morningen gjør at bs flyr i været, så setter man masse insulin, også raser de ned igjen. Da får du den såkalte jo-jo effekten. Og det skal jeg fortelle dere, det er absolutt ikke kult å levere fra seg en unge som sier han er sliten når han kommer til bhg. Jeg vet jo at de skal spise da, og at alt ordner seg - men å gå fra de da, det er ganske så forferdelig.

Diabetes har blitt en utrolig stor del av livet vårt. Det er mye å gjøre, vi sover aldri ei natt igjennom, har aldri hatt barnevakt på gutta (på natta), siden de ble syke, vi må stikke (som i stikke med nåler, ikke stikke av:)) og herje med gutta i tid og utide - noe som tærer på i lengden. Vi er slitne. Vi har virkelig lagt merke til det i de siste dagene, når Thelma har våkna opp i alt det andre. Vi går rundt, gjør det vi må, legger oss og starter opp igjen. Og det er litt deprimerende å tenke på til tider. Vi har ikke tid til hverandre, eller andre. Men nok med klaging... "Det blir bedre"... Diabetesen er der, enten vi vil eller ikke. Bak den dumme (;)) sykdommen, er det to ekstremt flotte gutter, som er blitt så store. De skravler HELE tida, spør, fantaserer og sier de merkeligste ting. Flinke, flotte storebrødre som passer på hverandre og lillesøstra si. Og det gjør meg uansett til den lykkeligste jenta i gata:) Alt i alt, så går ting som sagt helt greit. Det bare knekker meg litt innimellom, at det aldri kommer til å bli en pause - eller at det aldri tar slutt. Dette er noe som er, 24 timer i døgnet året rundt. Den tanken er ikke alltid like enkel å svelge... bra jeg ikke tenker den sånn superofte da;) Da hadde vel også jeg blitt gæ-ærn:)

NEI, nå får fruen i huset også innta senga. Eller sofaen... Siden jeg er vanvittig urolig når jeg sover, har jeg flytta ut på sofaen de siste dagene. JEG skal i hvertfall ikke vekke Thelma mer enn hun allerede våkner:)

Sofaen er god den altså... God natt!