...JEG altså. Jeg kan ikke fordra å være alene hjemme, og ha hovedansvar for diabetesen på natta. Jeg kan godt passe på når Pål Remi er her, men når jeg er alene får jeg slettes ikke sove. Jeg er livredd for at det skal skje noe. Nå slutta selvsagt sensoren til Tobias å virke også, så nå velger jeg å sitte oppe litt for å se om den kommer inn etter at jeg har restarta den. Den piper tre ganger, om han går for lavt. Og selv om det ikke er verdens beste alarm, så er det en trygghet å ha noe som kan si i fra om det går nedover.. Natta er absolutt ikke gøy. Ligger de over 10, så må man opp å skifte bleier 2, 3-4 ganger for at de ikke skal tisse seg ut. Ligger de under 10, er sjangsen større for at de blir for lave, og må drikke saft på natta. Opp må man uansett...
Tilbake til Teo. Ikke mye nytt, han ligger på sykehuset i natt. Måtte ha det glukosedryppet, siden han ikke vil spise. Han hadde en del vondt utover kvelden, får morfin og no greier. Han la seg greit på kvelden, men klarte å dra av seg veneflon i søvne. Så han hadde visst blødd noe veldig, utover hele senga. Så det hadde vært litt drama der, før det ble ordentlig natta. De valgte å ikke plage han med å sette på nytt sukkerdrypp. Derfor kommer de til å sjekke blodsukkeret en gang i timen gjennom natta. Blir nok lite søvn på verdens beste pappa også, men sånn er det...
Det er det jeg vet. Også vet jeg at Thelma også er våken, første natta på hvertfall fem måneder. Tett som ei potte, så det passa jo ypperlig.
Jeg inntar sofaen i en halvtime, og krysser fingrene for noen timer søvn i natt. I morgen kommer Teogutten min hjem, og det gleder jeg meg mer til enn noe annet. Jeg liker best når vi alle 5 er hjemme, sammen:)
God natt, og sov godt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar