Jeg tar meg selv i å tenke på hvor urettferdig det er innimellom, men tanken kommer mer sjelden. Det har blitt en så naturlig del av hverdagen at vi husker ikke hvordan det var å leve uten. Men Pål satt seg ned i sofaen for noen uker siden, og sa: "Jeg er sliten. Dette er ikke noe som går over en periode, dette skal vi holde på med livet ut." Og jeg skjønner hva han mener. Det er litt overveldende og tenke på at dette ikke gir seg, som med influensa, vannkopper osv.. Heldigvis skjønner de mye selv, og de begynner å kjenne på det at de blir sultne når de har lavt blodsukker. De har også stor forståelse hvis bare en av gutta har lavt blodsukker og må spise noe godt, eller drikke saft. "Teodor har lavt blodsukker, han må drikke saft" sier de voksent.
MEN, grunnen til at jeg kom på at det var på tide med en oppdatering er: I MORGEN skal vi få prøve en ny blodsukkermåler. En blodsukkermåler med sensor, som bare må skiftes en gang i uka. Jeg vet ikke helt hvordan det fungerer, men tror det er slik at vi har en ting som vi kan se hva blodsukkeret deres er uten å stikke dem. Vi får bare prøve én i to uker, så vi må prøve på én gutt først også på den andre i neste uke.
Oppdaterer mer i morgen, eller tirsdag når jeg vet mer om hvordan den fungerer:-) Vi gleder oss hvertfall. Dette betyr MYE MINDRE STIKK og det er en helt utrolig herlig nyhet!! I`ll be back.
Hei!
SvarSlettHar fulgt litt med på bloggen din, og vil bare si at jeg synes det virker som om dere gjør en kjempefin jobb. Jeg leser jo bare bloggen, men utifra det jeg leser og ser i bilder her synes jeg dere er veldig flinke og positive, tross sykdom og andre leie ting som kan oppstå. :)
Tre veldig skjønne barn har dere også!
Hilsen Sandra
Så hyggelig Sandra:-) Tusen takk. Morsomt å høre at noen leser bloggen:-)
SvarSletthttp://www.dagbladet.no/2011/03/09/nyheter/innenriks/diabetes/15744473/
SvarSlettMest for type 2-diabetes, står det, men det handler jo litt om det samme - at det stadig vekk kommer nye "oppfinnelser" og løsninger for at en alvorlig sykdom skal bli lettere å leve med, tross alt. Og godt er det.
Dere er tøffe, alle sammen, og vi er så glad i dere! Klem fra tante Line Marit