Skal legge ut noen flere bilder fra forrige helg, men måtte ta med sykehusinnlegget, mens besøket enda var friskt i minne. Det vi alltid er mest spent på, er selvfølgelig HbA1c`en (langtidsblodsukkeret for de siste tre månedene). Behandlingsmålet er 7,5, og gutta sine var på 7,0 og 6,8. Tobias på 7,0 og Teodor på 6,8. Vi ble ekstremt glade. Det er et stort klapp på skuldra, etter jobbing døgnet rundt for at gutta skal ha det så bra som mulig. Legen vår og diabetessykepleieren, ga seg over for dette resultatet. De sa at bedre kan det ikke gjøres, med så små barn. "Dere trenger ikke oss dere," sa legen, "dere kan heller komme hit å lære meg litt om diabetes!";-D Og ja, dette høres kanskje litt ut som skryt. Men det har vi jaggu fortjent, etter alt arbeidet. Vi er oppe mellom 2-4 ganger hver eneste natt. Ingen av oss har vel så og si sovet natta gjennom, på over 3 år. Og det å ha tvillinger med diabetes, PÅ 2 (NÅ 3) år, hvor tøft og utfordrende det er - det kan ingen forstå før de har vært gjennom det selv. Sykdommen forandrer seg til tider fra dag til dag. Absolutt alt de putter i munnen, må gis medisin for, og da selvfølgelig RIKTIGE doser. Du kan også sette en ting for f.eks. ei brødskive med leverpostei én dag, neste dag spiser de akkurat det samme og du setter det samme, men de reagerer forskjellig. Hvorfor? Det er det ingen som vet... Derfor er det viktig å holde tunga rett i munnen.
Skal virkelig gi Eivind (assistenten) til gutta, halvparten av æren. Han har virkelig stålkontroll, og er utrolig flink med gutta. Vi er evig takknemlig:-D
Jeg kunne lagt ut i det vide og breie, over hvor stress alt er og hvor travelt det er, og hvor enormt slitne vi er. Men det lar jeg heller være. Når vi får vite at vi har klart å gjøre alt vi kan for at gutta har det best mulig, nå som situasjonen er som den er, så er det verdt det. Vi kommer oss gjennom dette, rett og slett fordi vi må, og fordi vi er så innmari glad i gutta våre.
Det verste med sykdommen, syns JEG, er ikke akkurat det at vi er så slitne, men heller det at jeg blir en del deppa. Deppa over at de er syke, deppa over at HVER eneste gang vi skal ut, så må vi huske å pakke insulin, insulinpenn, sukkersaft, vanlig drikke, brødskiver, bsapparat osv., deppa over at vi mister muligheten til barnevakt, deppa over at det f.eks. ikke bare er for gutta å bli med farmor på hytta for ei natt, deppa over at aldri jeg og Pål har muligheten til å gjøre noe sammen - vi har vel ikke vært ute å gjort noe sammen på hvertfall over ett år..., deppa over at avlastninga er ekstremt lite (bortsett fra farmor selvsagt, hun har gutta minst én gang i uka:-D. Hun har vært kjempeflink å lært masse om diabetesen.), deppa over at det ikke er noe som går over - det er for resten av livet.
Dette var jo i utgangspunktet ikke ment for å bli et klageinnlegg, så for de som oppfattet det sånn - værsågod. Jeg skriver denne bloggen for meg selv, som ei dagbok, jeg skriver ut denne bloggen på papir så jeg har ting å se tilbake på. Derfor skriver jeg ned akkurat hva jeg føler her og nå. Vi har jo også masse ting og være både glade og takknemlige for, og vi har masse fint og se fram til. Så jeg lover - jeg svartmaler ikke alt. Jeg bare ønsker diabetesen dit sola ikke skinner;-D
Takk for meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar