søndag 26. juni 2011
Sykehuset, 24.06.11.
Skal legge ut noen flere bilder fra forrige helg, men måtte ta med sykehusinnlegget, mens besøket enda var friskt i minne. Det vi alltid er mest spent på, er selvfølgelig HbA1c`en (langtidsblodsukkeret for de siste tre månedene). Behandlingsmålet er 7,5, og gutta sine var på 7,0 og 6,8. Tobias på 7,0 og Teodor på 6,8. Vi ble ekstremt glade. Det er et stort klapp på skuldra, etter jobbing døgnet rundt for at gutta skal ha det så bra som mulig. Legen vår og diabetessykepleieren, ga seg over for dette resultatet. De sa at bedre kan det ikke gjøres, med så små barn. "Dere trenger ikke oss dere," sa legen, "dere kan heller komme hit å lære meg litt om diabetes!";-D Og ja, dette høres kanskje litt ut som skryt. Men det har vi jaggu fortjent, etter alt arbeidet. Vi er oppe mellom 2-4 ganger hver eneste natt. Ingen av oss har vel så og si sovet natta gjennom, på over 3 år. Og det å ha tvillinger med diabetes, PÅ 2 (NÅ 3) år, hvor tøft og utfordrende det er - det kan ingen forstå før de har vært gjennom det selv. Sykdommen forandrer seg til tider fra dag til dag. Absolutt alt de putter i munnen, må gis medisin for, og da selvfølgelig RIKTIGE doser. Du kan også sette en ting for f.eks. ei brødskive med leverpostei én dag, neste dag spiser de akkurat det samme og du setter det samme, men de reagerer forskjellig. Hvorfor? Det er det ingen som vet... Derfor er det viktig å holde tunga rett i munnen.
Skal virkelig gi Eivind (assistenten) til gutta, halvparten av æren. Han har virkelig stålkontroll, og er utrolig flink med gutta. Vi er evig takknemlig:-D
Jeg kunne lagt ut i det vide og breie, over hvor stress alt er og hvor travelt det er, og hvor enormt slitne vi er. Men det lar jeg heller være. Når vi får vite at vi har klart å gjøre alt vi kan for at gutta har det best mulig, nå som situasjonen er som den er, så er det verdt det. Vi kommer oss gjennom dette, rett og slett fordi vi må, og fordi vi er så innmari glad i gutta våre.
Det verste med sykdommen, syns JEG, er ikke akkurat det at vi er så slitne, men heller det at jeg blir en del deppa. Deppa over at de er syke, deppa over at HVER eneste gang vi skal ut, så må vi huske å pakke insulin, insulinpenn, sukkersaft, vanlig drikke, brødskiver, bsapparat osv., deppa over at vi mister muligheten til barnevakt, deppa over at det f.eks. ikke bare er for gutta å bli med farmor på hytta for ei natt, deppa over at aldri jeg og Pål har muligheten til å gjøre noe sammen - vi har vel ikke vært ute å gjort noe sammen på hvertfall over ett år..., deppa over at avlastninga er ekstremt lite (bortsett fra farmor selvsagt, hun har gutta minst én gang i uka:-D. Hun har vært kjempeflink å lært masse om diabetesen.), deppa over at det ikke er noe som går over - det er for resten av livet.
Dette var jo i utgangspunktet ikke ment for å bli et klageinnlegg, så for de som oppfattet det sånn - værsågod. Jeg skriver denne bloggen for meg selv, som ei dagbok, jeg skriver ut denne bloggen på papir så jeg har ting å se tilbake på. Derfor skriver jeg ned akkurat hva jeg føler her og nå. Vi har jo også masse ting og være både glade og takknemlige for, og vi har masse fint og se fram til. Så jeg lover - jeg svartmaler ikke alt. Jeg bare ønsker diabetesen dit sola ikke skinner;-D
Takk for meg.
lørdag 25. juni 2011
tirsdag 21. juni 2011
Den søteste lille jenta på jord:-)
Har helt glemt å fortelle om helsestasjonbesøket vårt, 9. juni. Thelma var da 73.5 cm, og veide 9.730 gram. Litt over gjennomsnittet på begge delene, sånn som hun har vært fra starten av. Det var ikke mer og fortelle om den saken, utenom at helsesøster var kjempefornøyd med Thelma:-)
Ellers kan jeg jo oppdatere litt om Thelma generelt:-D Thelma er ei superblid lita jente, som stort sett er fornøyd. Det er svært sjelden man hører at hun griner, hvis man hører det, er det på kveldstid når hun skal legge seg. For akkurat legginga, er ikke smertefritt enda. Det positive igjen, er at når hun først sovner, så sover hun hele natta helt til klokka er mellom halv åtte, og halv ni. Da har hun som regel først sovna på kvelden, mellom 20.00 og 22.00. Thelma er blitt kjempeflink til å krabbe de siste ukene, og nå begynner det virkelig å gå fort. Hun reiser seg overalt, og har også begynt å gå rundt bordet den siste uka. Hun glemmer heldigvis at trappa står her innimellom, men når hun først husker det - da piler hun bort til trappa! Klatre er gøy:-)
Thelma elsker å kikke på det brødrene holder på med, og er av og til litt i veien. Men da forklarer storebrødrene rolig; "Dette får ikke du lov til, Thejma." De er så søte, så:-)
Thelma har to tenner, fremdeles. Hun spiser grøt, brødskive, middag og melk om dagen. Hender seg vi skeier ut med et rundstykke, eventuelt en bolle nå og da - når vi er på kafé. Thelma syns enda det er gøy å dra på kafé. Morsomt å kikke på alt mulig rart, som skjer rundt omkring.
Ellers elsker Thelma å kave i sofaen, huske, spise på alt mulig, rive ned ting og trille:-D Den herligste lille jenta mi, som slettes ikke er så lita lenger.
Jeg er sååå glad i deg:-)
Mamma!
Abonner på:
Innlegg (Atom)