Tanker

Det er rart hvordan vi mennesker tilpasser oss situasjoner. Jeg syns det er vanskelig å huske hvordan det var før gutta ble syke. Utenom de siste ukene før vi var hos legen, de husker jeg som om det var i går. Jeg husker nemlig at vi visste at noe ikke stemte, men vi visste ikke hva. Jeg husker også at vi tok med gutta på mye forskjellig, både fjelltur og hyttetur, og at de spiste mye is - det var jo sommer og varmt. Dette blir jeg ganske dårlig av å tenke på. Husker spesielt siste dagen, før vi var hos legen. Jeg, Tobias og Teodor var på Buskerud storsenter. De hadde akkurat blitt glad i å bli med på ting, og jeg kunne ta de med på kafé alene, uten at det ble noe styr. Så vi satte oss ned og spiste is. Tobias ble bare grinete etterpå, ville bare bli bært og så tynn og sliten ut. Jeg husker at jeg ringte til Pål og gråt og sa at nå måtte vi gjøre noe. Legetimen var på formiddagen dagen etter, så vi bestemte oss for å vente. Tobias hadde da 53 i blodsukker.

Sånne tanker suser gjennom hodet innimellom, for vi syns jo det er rimelig fælt at gutta skal være syke. Og vi tenker jo mye på alt det som har vært rundt det. Men jeg syns gutta har takla det utrolig bra. De skjønner allerede nå at hvis de har lavt blodsukker så må de spise noe. De skjønner også at hvis bare en av dem har lavt, så kan bare den ene spise godteri/banan/mat. Da sier de veldig voksent "Tobias/Teodor har lavt bosukke (blodsukker). Må spise banan." De bryr seg ikke om å bli målt, det skjønner de også at de må. Det eneste de gjør litt motstand på, er bytte av nål - noe jeg kan forstå, for den nåla ser vond ut. Jeg har skrevet det for lite, men jeg er utrolig stolte av de to tøffingene. De klager aldri, pumpa har de aldri mast om å ta av, og de skjønner så mye allerede. Jeg skulle så inderlig ønske at de slapp å ha dette resten av livet, men jeg er sikker på at de to gode gutta mine kommer til å støtte hverandre gjennom dette. Vi skal hvertfall være der for dem, og hjelpe dem med alt det de vil! Vi skal gjøre alt for at de skal kunne leve så normalt som overhode mulig. Det er det minste vi kan gjøre!

Ha en fin tirsdag:-)