En ny hverdag!

For et par uker siden nevnte jeg til Pål Remi at jeg trodde at noe var galt med Tobias. Han skulle absolutt drikke hele tiden, ble nesten hysterisk om han ikke fikk to-tre kopper drikke på rad, tissa seg ut ofte og var litt grinete og utilpass. Etter litt søking på internett, ble jeg litt bekymra, så vi ringte og bestilte legetime til han. Man går heller en gang for mye til legen med sine egne barn, enn en gang for lite. På torsdag dro vi til legen vår for å sjekke blodsukkeret, det var alt for høyt. Legen ringte straks til sykehuset og prata med vakthavende barnelege, som sa at vi skulle komme dit samme dag. På sykehuset ble vi tatt inn på barneavdelinga for videre undersøkelser og ble lagt inn med en gang. Blodsukkeret til Tobias lå på 53 når han kom inn på sykehuset, vanligvis skal dette ligge på 6. Det vil altså si at det var ekstremt høyt. Det ble raskt fastslått at Tobias har diabetes.

Det at Tobias har diabetes vil rett og slett si at han ikke produserer insulin selv, noe som alle vi andre gjør. Det betyr at han må få insulin hver gang han spiser, enten det er middag, et eple eller en is. Det eneste han kan putte i seg uten å få insulin, er vann, fun light saft eller grønnsaker. Han kan aldri bare ta seg et eple om han er sulten, uten å få insulin. Det som blir viktig for han er regelmessige måltider, for da slipper man mest mulig stikking. Han kan selvfølgelig spise is, men da er det lurt å planlegge å ta den f.eks. rett etter et måltid, slik at vi setter litt ekstra insulin da, i stedet for at han må stikkes på nytt senere.

Vi er altså lagt inn på sykehuset nå og blir nok der i ca. 2 uker. Vanskelig å forklare så mye til alle andre enda, for vi vet så lite selv. Vi begynner med opplæringstimer på mandag. Det som er viktig å huske på er at diabetes er en svært alvorlig og kronisk sykdom, han er helt avhengig av og få insulin flere ganger daglig, ellers kan det gå riktig ille. Og han kommer til å ha diabetes livet ut. Men det er også viktig å fortelle at han kommer til å være helt normal, så lenge blodsukkeret blir regulert rett.

Sånn som dagene på sykehuset er nå må han stikkes ganske mye. Han må få langtidsvirkende insulin morgen og kveld (i låret), blodsukkeret må måles hver gang han skal spise noe og to timer etter at han har spist (i leggen, eller armen) også må han selvfølgelig få insulin etter at han har spist (i magen). Det vanlige er vel egentlig at man gir insulin før man spiser, men siden han er så liten, så er det vanskelig å vite om han vil ha 1 brødskive eller 10. Blodsukkeret hans ligger egentlig ganske jevnt høyt for tida, i dag har det vært rundt 12, dette skyldes antageligvis at han bare spiser brødskive med leverpostei og majones om dagen. Han vil ikke ha noe annet. Det gjør det også litt vanskelig å få regulert hvor mye insulin han skal ha, det beste hadde nok vært at han spiste nesten som han skulle gjort hjemme, for da kunne de regulert det rett i forhold til hvordan dosene kommer til å bli senere. Han tar alle stikkene med et smil, heldigvis (!!). Vi har enda ikke sett han gråte over stikkene, så det er godt. Det eneste som var ille, var de to første døgnene da han måtte gå med drypp. Og få en to år gammel gutt til å ha det på hånda og ha med seg et stativ med korte ledninger overalt, var ikke helt enkelt, men han vendte det til seg til slutt og vi kom oss gjennom de to døgnene.

Som sagt blir det opplæring i neste uke, ikke bare på oss, men også familien. Alle som er i rundt han må vite hva som skal gjøres om han f.eks. får lavt blodsukker. Alle må kunne måle det og stikke insulin om nødvendig. Vi må bestandig ha med juice, brødskive og blodsukkerapparat om vi skal ut å gå. De i barnehagen skal også få opplæring, siden han egentlig skal begynne der 10. august. Vi skal prate med en sosionom til uka, så får vi se hva vi har rett på. Antageligvis får vi en egen assistent til han, siden han er så liten. Blir nok ikke bare, bare for oss heller å stole på andre med det første. Når vi ikke er helt trygge på situasjonen selv. Derfor hadde det vært godt å hatt en egen assistent til Tobias, som tar seg av medisineringen og eventuelt kostholdet. Han kan f.eks. ikke spise frukt som mellommåltid osv., og han kan ikke få for mye brød.

Dette føles veldig vondt og urettferdig og vi har plaga oss selv mye med spørsmål om vi kunne gjort noe annerledes. Det fikk vi hvertfall svar på at vi ikke kunne gjort noe for å forhindre det, han hadde fått det en eller annen gang i livet uansett, men det er svært sjeldent at det skjer så tidlig. Det er vel så og si ingen toåringer som har det i Norge, kanskje mellom 10 og 20 i året. Vi skjønner nok ikke helt hva som har skjedd enda, og er litt i sjokk foreløpig, men dette blir en del av en ny hverdag som vi bare må takle. Og dette skal vi greie sammen, alle fire (snart fem), det tviler jeg ikke et sekund på!!

Helt til slutt vil jeg bare si at jeg er utrolig stolt over de to gutta mine. Tobias som aldri klager og ikke gråter og er så sterk og tilpasningsdyktig. Han smiler og ler nesten hele dagen, selvom han må stikkes døgnet rundt. Maser aldri om å dra fra sykehuset, bare gjør det beste ut av situasjonen! Og verdens beste Teodor, som har blitt plassert rundt omkring de siste dagene, og bare vært snill med alle barnevaktene. Blid som ei sol og ikke masa eller vært lei seg for at vi har vært litt borte. Både jeg og Pål er så utrolig glad i gutta våre at vi får helt vondt til tider. Vi hadde begge bytta plass med Tobias på sekundet, om det hadde vært mulig. Også må jeg selvfølgelig nevne verdens beste pappa, Pål, som står på døgnet rundt på sykehuset. Han er så flink og rolig og klager aldri på at han er sliten, selvom det blir lite søvn. Jeg er stolt av deg.

Sist, men ikke minst; takk til farmor som bestandig stiller opp og har vært barnevakt for Teodor mange, mange ganger de siste dagene. Onkel Kim og mor har også passa Teodor, så takk til dere også:-) Helt uvurderlig å ha god hjelp i sånne situasjoner!