It´s a first time for everything.

I går var det duket for 75-årslaget til mor (Påls farmor). Vi lekte jo tidlig med tanken om at det hadde vært gøy å få reist dit sammen, så vi forhørte oss litt med farmor (Påls mamma:)). Vi spurte pent om hun kunne sitte barnevakt her til vi kom hjem, og det sa hun seg villig til. Litt senere kom hun og sa at hun kunne jo ha alle tre hjemme hos seg, så vi fikk sove ordentlig. Så da følte vi vel at det kanskje var på tide å hoppe ut i det. Gutta har sovet borte (uten oss) én gang siden de ble født, da tror jeg de bare var noen måneder. Etter de fikk diabetes har det vært uaktuelt og hatt de borte over natta, mye kan jo i praksis skje i løpet av natta. Men gutta har vært hos farmor ukentlig på dagtid leeeenge nå, hun er kjempeflink med diabetesen (og gutta selvfølgelig;D) og dette ble kanskje et naturlig steg videre. Vi hadde på telefoner og hadde sjåfør og slikt - ikke for at hun ikke har kontroll på diabetesen, men i tilfelle pumpene falt av, sensoren slutta å virke osv.. Thelma fikk vi plutselig en idé om at heller kunne sove hos morfar (min pappa), som bor hos tante Astrid og onkel Hugo (min tante og onkel) i ei uke, så da ble det bare gutta og farmor. 

Tror egentlig ikke det var diabetesen vi var nervøse for, det var mer det at gutta skulle sove borte for første gang. Hvordan de kom til å takle det. Det hadde (ikke overraskende) gått kjempebra! Gutta hadde vært supersnille.
Farmor: "Teodor, kom så skal vi pusse tennene!" Teodor: "Ja, jeg kommer med en gang, farmoren min":D
Utrolig deilig å høre at alt hadde gått som det skulle. Nå har jeg ikke spurt farmor om hun sov godt, men gutta kom hvertfall hjem igjen med masse å fortelle. De hadde sovet borte altså, det var kuuuuuult:D!!

Tusen takk for barnepass, farmor. Du er veldig flink og veldig tøff!:)