Tradisjonen tro, reiste Pål på hytta i formiddag. Langfredagen er årets store begivenhet med sang, gitar, skog, hytte og selvfølgelig noe godt i koppen.
Her hjemme så jeg fram til en kosedag med gutta boys, ettersom Thelma er plassert hos tante Marit. Men så kommer dette blodsukkergreiene og ødelegger alt. Vi har slitt med Tobias den siste uka, har måtte skifta pumpe hver eneste dag. I dag var intet unntak. Etter frokost gikk han opp til 23 og forble der nesten hele dagen (sånne høye tall er absolutt ikke hverdagskost hos oss, så det er rimelig vondt for oss å se. Jeg vet jo hvor slitne de blir av så høye verdier...) Jeg satt og satt insulin, funka ikke. Satt med penn, masse. Funka ikke. Bytta pumpe og insulin og alt som var, reagerte fremdeles ikke. Så, rundt fem; bang... NED. Og ned, og ned, og ned. Etter sånne dager er det alltid et plag med å få de opp i bs igjen. De blir lave lenge, selvom de får saft og ingen insulintilførsel. Han har fått to kopper saft etter han la seg og nå ser ut som det begynner å ligne på noe... Heldigvis ligger han i storsenga vedsiden av meg, det føles enda litt tryggere:)
Blir også alltid litt ekstra tenkende på sånne dager. Syns det er vondt at vi, jeg og Pål, aldri får gjort noe som helst sammen. Husker ikke sist vi gjorde noe alene (nå sier jeg absolutt ikke at det er hverdagskost for trebarnsforeldre å være alene i hytt og gevær, langt i fra). Bare skulle ønske at vi kunne fått én frikveld snart, der det bare var oss. Dette blodsukkeropplegget er et mareritt innimellom, og jeg ønsker det dit..... ja...!
Jaja, det var dagens utblåsning. Takk til meg! Nå går jeg og legger meg, så kan jeg sutre litt i søvne i stedet.
Ps..: Ser forresten at det ikke ser sååå ille ut på sensorene, men dette er kurven fra de tre siste timene da det begynte å bedre seg. Den andre kurven var hakket verre...:/
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar